Program fagdag i kognitiv miljøterapi (KMT)

Tid: Fredag 21.09.2012 kl 0800 – 1530

Sted: Auditoriet på Arken, Sykehuset Levanger

For hvem: Miljøpersonale og andre interesserte fra Karienborg, BUP LE, Seksjonene: Allmennpsykiatri, Akutt, Psykose og ARP Sengpost LE og Sengepost DPS Stjørdal.

Karienborg har fått tildelt 15 plasser, de andre enhetene har 10 plasser hver.

Seksjonslederne plukker ut og melder på innen tirsdag 21.08. Påmelding skjer via kursoversikten LE.

Agenda:

0800 – 0815: Registrering og kaffe

0815 – 0830: Åpning ved Arne Okkenhaug, Einar Dahlum og Hilde Ranheim.

0830 – 0945:  Tankevirus – foredrag ved Psykolog og PhD stud. Hanne Brorson.

0945 – 1000: Pause

1000 – 1130: Tankevirus øvelser ved Brorson

 

1130 – 1230: Lunsj med nettverksinformasjon

 

1230 – 1345: (Møtedeltakerne deles i 2 grupper. Halvparten deltar på miniseminar og den andre gruppen

                      velger en av 2 workshops.)

Miniseminar: Atferdseksperiment og ferdighetstrening. Forelesning og øvelser

Psykologspesialist Jo Magne Ingul, BUP Le og Psyk. sykepleier Elisabeth Løvaas,

Allmennpsykiatrisk seksjon, Le

 

Workshop 1:

Bruk av MI prinsipper ved oppstart av kognitive intervensjoner. Spesialergoterapeut Asbjørn

Johansen og Psykologspesialist Espen E. Valseth Seksjon Psykoser, Le

 

Workshop 2:

Felles samhandling, ulike oppgaver. Erfaring med innføring av Kognitiv miljøterapi ved

Karienborg ungdomsheim. Ved lederEinar Dahlumog fagkoordinator Marit Lie

 

1345 – 1400: Pause

1400 – 1515: Samme som 1230 – 1345

1515 – 1530: Oppsummering og evaluering av dagen

KMT ved Seksjon allmennpsykiatri og Seksjon psykoser, Sykehuset Levanger

Her følger en artikkel publisert i Tidsskrift for Kognitiv Terapi nr. 3/2011. Artikkelen handler om erfaringer med implementering av kognitiv miljøterapi i sengepost, og er skrevet av Elisabeth Løvaas og Asbjørn Johansen. Begge er ansatt som fagkoordinatorer i Psykiatrisk Klinikk.

http://www.c-mer.no/arkiv/NFKT/Kognitiv_Terapi_nr_32011/#/32/

 

Frisklivssentralen

Hva er det og hva har dette med Psykiatritjenesten på 2. linjenivå å gjøre?

Bakgrunn

I tråd med Samhandlingsreformens intensjoner har Levanger-, Verdal kommune, Helse Nord-Trøndelag HF, Nav, Senter for helsefremmende forskning NTNU / HiST og Høgskolen i Nord Trøndelag gjennomført et forprosjekt kalt: ”Fysisk aktivitet, folkehelse og samhandling. Innherredsmodellen Trinn 1”. Psykiatrisk klinikk ved Sykehuset Levanger har hatt prosjektlederansvaret i dette prosjektet.

Hovedmålet for forprosjektet har vært å: ”Utvikle et tilbud om fysisk aktivitet og helsefremmende opplæring for mennesker med behov for støtte til livsstilsendring. Den primære målgruppen er i alderen 18 – 67 år og har av helsemessige eller sosiale årsaker behov for endring av levevaner”

Prosjektet har pågått i perioden september 2010 til mars 2011.

Det er slik at utilstrekkelig fysisk aktivitetsnivå i befolkningen er en stor helseutfordring. 4 av 5 voksne i Norge er ikke tilstrekkelig fysisk aktive til å oppnå vesentlige helseeffekter og de fleste nordmenn spiser i tillegg for lite frukt og grønnsaker og for mye sukker og mettet fett. Vi ser også at forekomsten av fedme og overvekt øker.

Stortingsmelding nr. 16, ”Resept for et sunnere Norge”, retter søkelyset mot folkehelsearbeidet i Norge, med fokus på mer forebygging og mindre reparering. Stortingsmelding nr. 47,”Samhandlingsreformen”, peker blant annet på behovet for et tverrsektorielt folkehelsearbeid med økt helsefremmende innsats og tidlig intervensjon. Det er behov for å styrke de helsefremmende og forebyggende helsetjenestene i kommunene, og etablere tiltak som bidrar til å utjevne sosiale helseforskjeller. Helsedirektoratet mener at frisklivssentralene (FLS) er og vil være et bidrag i dette arbeidet fremover og anbefaler opprettelse av FLS i alle kommuner i Norge. Ved opprettelse av nye FLS i Norge anbefales det at forskning og utviklingsarbeid vektlegges og at det settes fokus på forskningsprosessen allerede i planleggingsfasen. Pr dags dato er det opprettet over 100 kommunale FLS.  I Nord-Trøndelag finnes det per dags dato ingen frisklivssentraler.

Hva er en frisklivssentral?

En frisklivssentral (FLS) er et kommunalt kompetansesenter for veiledning og oppfølging primært innenfor helseatferdsområdene fysisk aktivitet, kosthold og tobakk. En frisklivssentral har et strukturert henvisnings- og oppfølgingssystem for personer med behov for å endre helseatferd. Sentralen kan i tillegg fungere som en ressurs og et kontaktpunkt for andre helsefremmende tiltak i kommunen.

Prosjektgruppa anbefaler følgende mål:

Innen 1.1.2012 etableres det et tilbud i kommunene Levanger og Verdal med mål om at flest mulig mennesker med behov for støtte til livsstilsendring får et tilbud om fysisk aktivitet og annen helsefremmende opplæring. Tilbudet er tenkt drevet av Verdal- og Levanger kommune, men med felles oppgaver forankret i Innherred samkommune. Tilbudet utvikles i samhandling med HNT og andre naturlige samarbeidspartnere.

Prosjektgruppa mener at frisklivssentralen må ha som målsetting å bli et kraftsenter for endring av levevaner i et livsløpsperspektiv innen 4 år. Dette innebærer å fremstå som et eksempel på ”beste praksis”, og bidra til opprettelse og utvikling av andre frisklivstilbud, regionalt og nasjonalt.

Men hva har dette med psykiatrisk klinikk å gjøre? Er ikke dette et kommunalt ansvar?

Innenfor psykisk helsearbeid har behandlingsintervensjoner med fokus på fysisk aktivitet og livsstil fått økt oppmerksomhet de senere år. Om en kun fokuserer på lidelsen schizofreni kan en finne følgende:

Flere undersøkelser har vist at sykdommen schizofreni er assosiert med en lite sunn livsstil.   Et forskningsprosjekt fra Skottland, viste at kostholdet til mennesker med schizofrenilidelse var lite hensiktsmessig, de fleste røkte og var overvektige (McCreadie 2003). Forekomsten av overvekt er funnet å være mellom 40 og 62 % (Faulkner m. fl. 2003). Faren for hjerte-/ karsykdom og metabolske lidelser, men også andre lidelser knyttet til vektoppgang, er derfor betydelig økt hos mennesker med en schizofreni lidelse (Redelmeier m. fl. 1998; Fontaine m. fl. 2001).  I tillegg antyder forskningsresultater at de i mindre grad oppsøker medisinsk ekspertise for somatiske plager (Redelmeier m. fl. 1998; Fontaine m. fl. 2001). Oppmerksomheten på den fysiske helsetilstanden til mennesker med schizofreni har økt den senere tid og denne gruppen antas å ha en betydelig redusert gjennomsnittlig levealder (Andreassen og Bentsen 2004). Overvekt, dårlig kondisjon og tilleggssykdommer utgjør en unødvendig ekstrabelastning i tillegg til de psykiske plagene (Martinsen 2005).

Fysisk aktivitet er viktig også av andre grunner enn forebygging av livsstilsrelaterte sykdommer. Forskning tyder på at det å være fysisk aktiv fremmer psykisk helse og trivsel, og øker mestringsopplevelsen.

Etter mitt skjønn er disse forskningsresultatene med på å legitimere psykiatrisk klinikk sin tilstedeværelse i arbeidet med å samhandle med andre aktører. For meg er hensikten med samhandlingen er å kunne skape gode og sammenhengende arenaer i kjeden for å kunne endre en uønsket livsstil til noe bedre.

Så et spørsmål til slutt:

Siden dette også er et samhandlingsprosjekt med kunnskapsbedrifter, kommunene og spesialisthelsetjenesten med fokus på forskning og fagutvikling, hvordan kan psykiatrisk klinikk konkret bidra for å stimulere til økt kunnskap om effekten av å etablere frisklivssentraler i Verdal og Levanger?

Sluttrapporten finnes i sin helhet på

http://www.innherred-samkommune.no/prosjekt/frisklivssentraler/frisklivssentral.html

Forsidebilde: ElvertBarnes

Terapiformer: Mentaliseringsbasert terapi

Mentalisering

Det å kunne “mentalisere” viser til kapasiteten til å kunne fortolke og gjøre mening ut av handlinger en selv og andre gjør med bakgrunn i intensjonelle mentale tilstander, slik som ønsker, følelser og oppfatninger. Det involverer at man har evnen til å se at det som befinner seg i sinnet er i sinnet, og reflekterer kunnskapen av ens egen og andres mentale tilstander som mentale tilstander (Bateman & Fonagy, 2006). Dette er en kapasitet som man opparbeider seg i de første årene i livet sitt, gjennom trygge foreldre-barn-forhold. Forstyrres denne opparbeidelsen vil man også ha problemer med det å mentalisere i etterkant. Allen (2006) ønsker å understreke mentalisering som en aktivitet og ikke en egenskap som man enten har eller ikke har. Han ønsker å understreke det «å mentalisere» som et aktivt verb, og at man bør operere med en dimensjonell forståelse av mentalisering som fenomen.

Likevel, innenfor andre fagområder, har mentalisering også blitt sett på som en egenskap som man enten har eller ikke har, spesielt med tanke på utviklingen av begrepet «theory of mind» i forbindelse med forskning på autistiske barn (f.eks. Baron-Cohen, Leslie & Frith, 1985). Theory of mind anses som et godt beslektet begrep med mentalisering og har også ofte blitt brukt om hverandre i forklaringen av samme fenomen. Andre beslektede begreper som en kan nevne er metakognisjon, introspeksjon, observerende ego, mindblindness (mentaliseringens antitese), empati, emosjonell intelligens, psykologisk innsikt og mindfulness (Allen, 2006).

Mentalisering og dets sammenheng med utviklingspsykologien

En forutsetning for mentaliseringsutvikling er sikker tilknytning. I trygge omgivelser kan barnet ha mulighet til å utvikle en robust selvstruktur som danner grunnlaget for mentalisering (Bateman & Fonagy, 2007). Utviklingen av mentaliseringskapasiteten har derfor direkte sammenheng med det teoretiske fundamentet bak tidlig tilknytning, som fremmet i første omgang av forskerne og teoretikerne John Bowlby (1969; 1988) og Mary Ainsworth (1968). Tilknytningen er med på å bidra til den nevropsykologiske utviklingen av sosiale evner (Skårerud & Karterud, 2007). Ved å gå inn i teorien rundt Mentaliseringsbasert terapi finner man også igjen likhetstrekk med Youngs skjemafokuserte terapi, som også i vesentlig grad trekker inn tidlig tilknytning som et viktig element i forbindelse med BPD.

Ulike former for mentalisering

Det er hensiktsmessig å operere med to ulike former for mentaliseringsaktiviteter, henholdsvis den eksplisitte og den implisitte. En av hovedaktivitetene i psykoterapi, på tvers av de hovedterapeutiske retningene, er å avdekke oppfatninger, emosjoner, ønsker, motiver og tanker som er prosedurale, implisitte og automatiserte, for så å diskutere dem eksplisitt. I terapirommet går terapeut og klient aktivt inn i denne materien og utforsker og utvikler mentaliseringskapasiteten. Eksplisitt mentalisering er med andre ord en annen form for aktivitet enn den implisitte. Det er derimot den implisitte mentaliseringen som preger store deler av vår hverdag.

Mentaliseringsbasert terapi

Mentaliseringsbasert terapi (MBT) ble utviklet av Bateman og Fonagy, og var i utgangspunktet beregnet på døgninnlagte pasienter. Det er derfor opprinnelig som en kombinasjon av miljøterapi og psykoterapi at behandlingsmetoden trekkes frem som evidensbasert praksis (Sayrs & Whiteside, 2006; Kuo, Korslund & Linehan, 2006). Behandlingen i seg selv involverer elementer fra individualterapi, gruppeterapi og opplæring av miljøpersonell. Premisset for terapimetoden er at redusert mentaliseringskapasitet er en av kjernekomponentene i BPD (Bateman & Fonagy, 2006).

Terapimetoden har blitt betegnet som en etterlengtet metode for psykodynamiske tilhengere, som svarer på kravet om en mer forenklet terapeutisk virksomhet, med hovedfokus på basale og livsnødvendige ferdigheter i relasjon til oss selv og andre (Skårderud & Karterud, 2007). Opphavsmennene bak MBT viser åpenhet for andre terapiformer og mener at andre terapimetoder også utvikler mentaliseringskapasiteter på lik linje med MBT (Fonagy, Gergely, Jurist & Target, 2002). I denne anledning nevner de psykodynamiske og psykoanalytiske behandlingsmetoder, såvel som kognitiv-atferdsterapeutiske. En hel rekke av ulike behandlingsmodeller som fremmer mentaliseringskapasiteten trekkes frem i boken Handbook of Mentalization-Based Treatment (Allen & Fonagy, 2006).

Mentaliseringsbasert terapi og borderlineproblematikk spesielt

Som nevnt i forrige avsnitt er et av premissene for MBT at redusert mentaliseringskapasitet er et av kjerneproblemene hos BPD-klienter (Bateman & Fonagy, 2006). De viktigste utviklingsårene for mentaliseringskapasiteten er helt i starten av livet. I denne perioden er barnet avhengig av en sikker barn-foreldre-tilknytning, hvor en stabil mentaliseringskapasitet kan få muligheten til å utvikle seg. Utviklingen av BPD knytter Bateman og Fonagy opp mot tilknytningen og den videre utviklingen av sosial tilhørighet, som de ser på som en drivkraft for mange høyere sosialkognitive funksjoner.

Bateman og Fonagy (2006) velger ikke å vektlegge traumer, men beskriver likevel at traumer kan ha signifikant innvirkning på utviklingen av borderlinepatologi hos barn som tidligere har blitt sårbare som en følge av utilstrekkelig speiling og dårlig kvalitet på tilknytningen. Mentaliseringskapasiteten står sentralt i det at den har evnen til å holde tilbake tilstander som er kjente ved mer primitiv mental funksjon. Mentaliseringskapasiteten er derfor, i Bateman og Fonagys øyne, et nødvendig utgangspunkt for terapi. Dette for å hjelpe borderlineklienten med å regulere og kontrollere mer primitive mentale tilstander på en mer hensiktsmessig måte.

Det er viktig å ha med seg at Bateman og Fonagy (2007) understreker at borderlineklienter kan ha varierende grad av mentaliseringskapasitet. De ser altså først og fremst på mentaliseringskapasiteten på et kontinuum og ikke som enbiologisk predisponert egenskap. Med andre ord har de et helt annet utgangspunkt enn Linehan, som ser på borderline som en slektning av bipolar.

Er dette en dynamisk modell?

Selv om opphavsmennene er oppmerksomme på det faktum at enkelte psykoanalytiske teoretikere hevder at teorien ikke lenger kan anses som dynamisk og analytisk, fastholder de selv at terapimetoden fremdeles befinner seg innenfordet dynamiske paradigmet. Da spesielt med tanke på hvordan de ser på borderlinepatologi som, blant annet, et resultat av feilutvikling av ovennevnte kognitive kapasiteter, og at disse har oppstått som en følge av barnets negative erfaringer med tidlige omsorgsrelasjoner; som for eksempel alvorlig omsorgssvikt, psykologisk eller fysisk misbruk, ydmykelse, eller andre former for mishandling.

Forsidebilde: moriza@flickr.com