PTSD – bruk av eksponering

Etter 22.juli 2011 har det vært aktuelt å oppdatere sin kunnskap om behandling av PTSD. Eksperter på området har uttalt seg og det er holdt kurs bl.a. i regi av NPF. En diskusjon som har vært, er om, når og hvordan eksponering skal benyttes i behandling av de berørte. Nå har sannsynlig de fleste av de som var på Utøya under terrorhandlingen vært tilbake på Utøya og utsatt seg for minnene fra den dagen. Mange har deltatt i uttallige samlinger i mange forskjellige slags sammenhenger. Det nevnes at noen har blitt seremonitrøtte. Alt dette i beste mening om at en eller annen form for eksponering er positivt. Det har samtidig vært vanskelig å unngå den form for eksponering som media har sørget for, gjennom stadig bilder, videosnutter og omtaler om hendelsen og ikke minst om terroristens hensikter, tanker og personlighet. De som går i behandling har sannsynlig fått en behandling som benytter seg av eksponering. Men er eksponering bare av det gode? Dette strides fagfolk om når det gjelder behandling for PTSD, likevel om; ”Eksponeringsbaserte tilnærminger har den beste dokumentasjonen i traumebehandling”(M.Hokland, TNPF, vol 43, nr 11, 2006) og er ”the treatment of choice” for PTSD(Roth og Fonagys 2005). Hvorfor er det da så få klinikere som gjennomfører det? Jamfør C. B. Becker’s(2004) undersøkelse blant 207 psykologer i USA. Kan det her være et misforhold mellom forskere og hvordan forskning blir gjennomført på den ene siden, og klinisk praksis på den andre siden? Kjenner klinikeren på forskjellene mellom sine klienter slik at en umiddelbart vet at hos denne personen vil ikke eksponering være hensiktsmessig? Eller er det svært mange pasienter som ikke ønsker å på nytt bli eksponert for traumehendelsen igjen?

 

La oss se litt på det som Becker kom fram til.

Formålet med Becker’s studie var å vurdere psykologers bruk av ”imaginal exposure”(IE) i behandling av PTSD og undersøke motstanden mot bruk av eksponering. Becker viser til flere undersøkelser som viser at svært få pasienter med PTSD får terapi for sin lidelse der eksponering blir brukt.  

I denne studien ble 852 psykologer utvalgt til å delta, pluss 50 medlemmer av en atferdsterapiorganisasjon med spesiell interesse for traumer.

207 psykologer, deriblant medlemmene av en nasjonal atferdsterapiorganisasjon som hadde spesiell interesse for behandling av traumer, deltok til slutt i hele undersøkelsen. De fleste av disse rapporterte at de ikke brukte eksponeringsterapi for å behandle pasienter med PTSD. 47% av disse rapporterte at de ikke var kjent med eller bare litt kjent med IE for PTSD. Flesteparten av behandlerne sa at de ikke følte seg komfortabel med å bruke IE og bare 10% følte seg svært komfortabel med å bruke IE. Bare 17% rapportere at de aktivt brukte IE for å behandle PTSD. En stor del av deltakerne i denne studien fortalte at de ikke hadde noen trening i bruk av IE. Under en tredjedel hadde skaffet seg formell trening.

Klinikerne rapporterte en rekke barrierer mot å anvende eksponering. Bl.a. ble dissosiasjon, komorbid lidelse, suicidalitet og rus antatt å kunne bli verre ved bruk av IE. Flere enn halvparten av psykologene mente at pasienten kunne få et økt ønske om å droppe ut av behandlingen ved bruk av IE. Dette gjør nok at mange pasienter blir ekskludert fra muligheten til å få IE(best practice?) som en del av behandlingen. Hva er vår erfaring? Bør IE brukes på forskjellige måter tilpasset pasienten?

Andre faktorer som begrenset deres bruk av eksponering var blant annet at de hadde begrenset trening med det, noen hadde preferanser for individualisert behandling framfor manualisert behandling og noen var bekymret for at pasienten ville dekompensere.

Er dette kunnskaper som er reelle for ikke å anvende eksponering eller er det unnaluring av ubehagelig, men nødvendige behandlingstiltak? Eller skaffer ikke psykologene seg den kunnskapen som er ”best practice”? Mer intensiv trening og veiledning synes å være et klart behov. Å ha mange pasienter med PTSD er også nødvendig for å praktisere og føle seg trygg på det en har lært. 

Jeg har senere tenkt å komme mer tilbake til hva slags kunnskap vi har om traumatiserte pasienter, og ev hvem som kan ta skade av eksponering av traumeopplevelsen. Se M. Hoklands artikkel i TNPF 2006.

0 Comments On “PTSD – bruk av eksponering”

Legg igjen en kommentar