Terapiformer: Aksept og forpliktelsesterapi

Acceptance and commitment therapy – Steven Hayes

Er det språket som er grunnlaget for de fleste psykiske lidelser? Ville man kunne leve et rikere liv om man distanserte seg fra den strømmen med tanker vi til enhver tid har i hodet vårt? Dette var utgangspunktet til Steven Hayes, da han sammen med kolleger begynte å utvikle terapiformen ACT (Acceptance and Commitment Therapy; oversatt til norsk har den blitt døpt aksept og forpliktelsesterapi).

ACT er en terapiform som føyer seg inn i rekken av kognitiv-atferdsterapeutiske (fra nå av CBT) terapiformer. Felles for disse terapiformene er teorien om at tanker og atferd har stor betydning for menneskets psykiske tilstand. Vedvarende tanke- og handlingsmønstere, og mangelen på fleksibilitet til å vike fra disse, kan etterhvert medføre og opprettholde psykisk ubehag, og med grunnlag i dette manifestere seg i ulike psykiske lidelser. Atferdsendring er et felles mål ved de ulike formene for CBT. De siste årene har imidlertid ACT, og en del andre CBT-former, endret synet på hvordan man i terapirommet skal arbeide med de tankene pasienten har.

Der man i den tidligere CBT-tradisjonen primært ønsket å arbeide med pasientens tanker gjennom å diskutere rasjonalet bak disse, som man forøvrig grupperte i begreper som “automatiske tanker”, “grunnleggende antakelser” og “kognitive skjema”, ønsker man heller i ACT å trene pasienten i å forholde seg til tankestrømmen på en mer aksepterende, distansert og fleksibel måte. I stedet for å forsøke å endre tankemønstrene søker man altså å endre måten man forholder seg til sine egne tanker. Ufarliggjøring av sine egne tanker er et stikkord her. ACT, som har sitt opphav i USA, har her mye til felles med MCT (metakognitiv terapi, grunnlagt av Adrien Wells), som har sitt opphav i Storbritannia (Psykologibloggen vil komme med en egen artikkel om MCT ved en senere anledning).

Formålet med ACT er å hjelpe klienten med å oppnå en større psykologisk fleksibilitet. Dette søkes gjennom to hovedbestanddeler (som er grunnlaget for navnet Aksept og forpliktelsesterapi). På den ene siden søker ACT å hjelpe klienten med å ikke la tankestrømmen være så invaderende som den har en tendens til å være. Gjennom mindfullness-strategier (egen artikkel om mindfullness vil komme senere) trenes pasienten i å lettere la tankene kunne eksistere i bevisstheten uten at man retter den fulle og hele oppmerksomheten mot dem. En får også trening i å ikke ta sine egne tanker bokstavelig og å ikke la de bestå som ubestridte fakta, men heller se på dem som noe ens eget sinn kreerer og som en både kan velge og ikke velge å forholde seg til. Formålet er å gi pasienten en reell mulighet til å koble seg av sin egen tankestrøm, og å fokusere mer på det som skjer her og nå. Dette krever trening, og mye av terapien går ut på å trene seg på å veksle oppmerksomhetsfokuset sitt mellom ulike deler av opplevelsen. Her er det lite som skiller ACT fra Metakognitiv terapi, som har større rotfeste i Norge, og derfor kanskje er mer kjent for enkelte.

Der imidlertid ACT kan sies å skille seg ut er det vesentlige fokuset på “forpliktelsesbiten” av terapien, som utgjør den andre hoveddelen. Her er verdibasert atferdsendring formålet. Pasienten blir i terapien oppfordret til å identifisere de grunnleggende verdiene man har i livet. Verdier som ikke gjenspeiler hvordan andre mener at man skal leve livet sitt, men heller hvilke grunnleggende retningsledere en selv ønsker å ha. I ACT er man med andre ord ikke redd for å stille de store spørsmålene. En verdi kan blant annet være utsagnet: “jeg synes det er viktig å være der for mine venner og familie”. I terapien forplikter man seg, i størst mulig grad, til å handle etter disse grunnleggende verdiene. Verdiene skal med andre ord ikke bare taes opp i terapirommet, men de skal også settes ut i handling, og slik kan man også oppnå et rikere og mer verdibasert liv, ifølge Hayes og kolleger. Skal en imidlertid leve etter verdiene sine er en også nødt til å handle på tross av at tanker motarbeider de handlingene en ønsker å gjøre. Tidligere har pasienten kanskje unngått enkelte opplevelser, fordi tanker, følelser og øvrige sensoriske opplevelser blir for sterke og uvante i disse situasjonene. Enten med grunnlag i tidligere negative erfaringer, manglende erfaringer eller skremmende assosiasjoner med det en ønsker å gjøre. En ACT-pasient blir derimot oppfordret til å handle på tross av disse hindringene, hvor de opparbeidede mindfullnesstrategiene skal være verktøyet til selve atferdsendringen. Denne delen av terapien er direkte i samsvar med den grunnleggende atferdsterapeutiske tradisjonen terapiformen stammer fra, hvor eksponering og atferdsendring er målet.

Til tross for sin relativt unge alder har terapimetoden gjennomgått en rekke kliniske studier, som har vist lovende resultater. For mer informasjon om dette henvises leseren til lenkene under.

Denne artikkelen er tidligere publisert på Psykologibloggen

Lenker til videre lesning:

Kliniske studier

ACT Norge

Internasjonal community

Wikipedia: {en:Acceptance and Commitment Therapy}

Øvrige ressurser:

Intervju med Steven Hayes fra mentalhelp.org, kort introduksjon

One Comment On “Terapiformer: Aksept og forpliktelsesterapi”

  1. Først en stor takk til Jonas Vaag for det meget gode arbeid han har utført for å få denne bloggen opp og gå.

    Jeg har store forhåpninger til at dette skal bli et nettsted hvor vi kan utvikle hverandres kompetanse.
    Kjære kolleger: La oss komme i gang 🙂

Legg igjen en kommentar