Terapiformer: Mentaliseringsbasert terapi

Mentalisering

Det å kunne “mentalisere” viser til kapasiteten til å kunne fortolke og gjøre mening ut av handlinger en selv og andre gjør med bakgrunn i intensjonelle mentale tilstander, slik som ønsker, følelser og oppfatninger. Det involverer at man har evnen til å se at det som befinner seg i sinnet er i sinnet, og reflekterer kunnskapen av ens egen og andres mentale tilstander som mentale tilstander (Bateman & Fonagy, 2006). Dette er en kapasitet som man opparbeider seg i de første årene i livet sitt, gjennom trygge foreldre-barn-forhold. Forstyrres denne opparbeidelsen vil man også ha problemer med det å mentalisere i etterkant. Allen (2006) ønsker å understreke mentalisering som en aktivitet og ikke en egenskap som man enten har eller ikke har. Han ønsker å understreke det «å mentalisere» som et aktivt verb, og at man bør operere med en dimensjonell forståelse av mentalisering som fenomen.

Likevel, innenfor andre fagområder, har mentalisering også blitt sett på som en egenskap som man enten har eller ikke har, spesielt med tanke på utviklingen av begrepet «theory of mind» i forbindelse med forskning på autistiske barn (f.eks. Baron-Cohen, Leslie & Frith, 1985). Theory of mind anses som et godt beslektet begrep med mentalisering og har også ofte blitt brukt om hverandre i forklaringen av samme fenomen. Andre beslektede begreper som en kan nevne er metakognisjon, introspeksjon, observerende ego, mindblindness (mentaliseringens antitese), empati, emosjonell intelligens, psykologisk innsikt og mindfulness (Allen, 2006).

Mentalisering og dets sammenheng med utviklingspsykologien

En forutsetning for mentaliseringsutvikling er sikker tilknytning. I trygge omgivelser kan barnet ha mulighet til å utvikle en robust selvstruktur som danner grunnlaget for mentalisering (Bateman & Fonagy, 2007). Utviklingen av mentaliseringskapasiteten har derfor direkte sammenheng med det teoretiske fundamentet bak tidlig tilknytning, som fremmet i første omgang av forskerne og teoretikerne John Bowlby (1969; 1988) og Mary Ainsworth (1968). Tilknytningen er med på å bidra til den nevropsykologiske utviklingen av sosiale evner (Skårerud & Karterud, 2007). Ved å gå inn i teorien rundt Mentaliseringsbasert terapi finner man også igjen likhetstrekk med Youngs skjemafokuserte terapi, som også i vesentlig grad trekker inn tidlig tilknytning som et viktig element i forbindelse med BPD.

Ulike former for mentalisering

Det er hensiktsmessig å operere med to ulike former for mentaliseringsaktiviteter, henholdsvis den eksplisitte og den implisitte. En av hovedaktivitetene i psykoterapi, på tvers av de hovedterapeutiske retningene, er å avdekke oppfatninger, emosjoner, ønsker, motiver og tanker som er prosedurale, implisitte og automatiserte, for så å diskutere dem eksplisitt. I terapirommet går terapeut og klient aktivt inn i denne materien og utforsker og utvikler mentaliseringskapasiteten. Eksplisitt mentalisering er med andre ord en annen form for aktivitet enn den implisitte. Det er derimot den implisitte mentaliseringen som preger store deler av vår hverdag.

Mentaliseringsbasert terapi

Mentaliseringsbasert terapi (MBT) ble utviklet av Bateman og Fonagy, og var i utgangspunktet beregnet på døgninnlagte pasienter. Det er derfor opprinnelig som en kombinasjon av miljøterapi og psykoterapi at behandlingsmetoden trekkes frem som evidensbasert praksis (Sayrs & Whiteside, 2006; Kuo, Korslund & Linehan, 2006). Behandlingen i seg selv involverer elementer fra individualterapi, gruppeterapi og opplæring av miljøpersonell. Premisset for terapimetoden er at redusert mentaliseringskapasitet er en av kjernekomponentene i BPD (Bateman & Fonagy, 2006).

Terapimetoden har blitt betegnet som en etterlengtet metode for psykodynamiske tilhengere, som svarer på kravet om en mer forenklet terapeutisk virksomhet, med hovedfokus på basale og livsnødvendige ferdigheter i relasjon til oss selv og andre (Skårderud & Karterud, 2007). Opphavsmennene bak MBT viser åpenhet for andre terapiformer og mener at andre terapimetoder også utvikler mentaliseringskapasiteter på lik linje med MBT (Fonagy, Gergely, Jurist & Target, 2002). I denne anledning nevner de psykodynamiske og psykoanalytiske behandlingsmetoder, såvel som kognitiv-atferdsterapeutiske. En hel rekke av ulike behandlingsmodeller som fremmer mentaliseringskapasiteten trekkes frem i boken Handbook of Mentalization-Based Treatment (Allen & Fonagy, 2006).

Mentaliseringsbasert terapi og borderlineproblematikk spesielt

Som nevnt i forrige avsnitt er et av premissene for MBT at redusert mentaliseringskapasitet er et av kjerneproblemene hos BPD-klienter (Bateman & Fonagy, 2006). De viktigste utviklingsårene for mentaliseringskapasiteten er helt i starten av livet. I denne perioden er barnet avhengig av en sikker barn-foreldre-tilknytning, hvor en stabil mentaliseringskapasitet kan få muligheten til å utvikle seg. Utviklingen av BPD knytter Bateman og Fonagy opp mot tilknytningen og den videre utviklingen av sosial tilhørighet, som de ser på som en drivkraft for mange høyere sosialkognitive funksjoner.

Bateman og Fonagy (2006) velger ikke å vektlegge traumer, men beskriver likevel at traumer kan ha signifikant innvirkning på utviklingen av borderlinepatologi hos barn som tidligere har blitt sårbare som en følge av utilstrekkelig speiling og dårlig kvalitet på tilknytningen. Mentaliseringskapasiteten står sentralt i det at den har evnen til å holde tilbake tilstander som er kjente ved mer primitiv mental funksjon. Mentaliseringskapasiteten er derfor, i Bateman og Fonagys øyne, et nødvendig utgangspunkt for terapi. Dette for å hjelpe borderlineklienten med å regulere og kontrollere mer primitive mentale tilstander på en mer hensiktsmessig måte.

Det er viktig å ha med seg at Bateman og Fonagy (2007) understreker at borderlineklienter kan ha varierende grad av mentaliseringskapasitet. De ser altså først og fremst på mentaliseringskapasiteten på et kontinuum og ikke som enbiologisk predisponert egenskap. Med andre ord har de et helt annet utgangspunkt enn Linehan, som ser på borderline som en slektning av bipolar.

Er dette en dynamisk modell?

Selv om opphavsmennene er oppmerksomme på det faktum at enkelte psykoanalytiske teoretikere hevder at teorien ikke lenger kan anses som dynamisk og analytisk, fastholder de selv at terapimetoden fremdeles befinner seg innenfordet dynamiske paradigmet. Da spesielt med tanke på hvordan de ser på borderlinepatologi som, blant annet, et resultat av feilutvikling av ovennevnte kognitive kapasiteter, og at disse har oppstått som en følge av barnets negative erfaringer med tidlige omsorgsrelasjoner; som for eksempel alvorlig omsorgssvikt, psykologisk eller fysisk misbruk, ydmykelse, eller andre former for mishandling.

Forsidebilde: moriza@flickr.com